Viser Kremls oppheng i Vestens ‘dobbeltmoral’ 

«Øst er øst og vest er vest, og aldri skal de to møtes», skrev den britiske forfatteren og nobelprisvinneren Rudyard Kipling i «Balladen om øst og vest».

– Det er en utbredt oppfatning i Russland at Vesten er dobbeltmoralsk. De vestlige landene, ledet an av USA, har ifølge russerne én standard for seg selv og en annen når de vurderer handlingene til andre stater, sier forsker Kristian Lundby Gjerde.

Han har skrevet doktoravhandlingen «Russia, ‘double standards’, and the contestation of equivalence 2000–2019» på Institutt for statsvitenskap ved Universitetet i Oslo.  

– Det fins helt klart en oppfatning i Russland om at Vesten er blind for sine egne feil. Dette finner vi ikke bare blant politikere og elite. Jeg merker det også tydelig når jeg snakker med vanlige russere, forteller Gjerde, som til daglig er forsker ved Norsk utenrikspolitisk institutt (Nupi).

Oppfatningen om vestlig dobbeltmoral er blitt retorisk allmenngjort.

– Slike forestillinger kan være så allmenne i et samfunn at de ikke engang blir sett på som forestillinger, men blir tatt helt for gitt. 

911 ganger dobbeltmoral

Mange har merket seg at russiske politikere peker på Vestens dobbeltmoral så ofte de kan. 

Det skjedde da NATO bombet Serbia på slutten av 1990-tallet og da en USA-ledet koalisjon invaderte Afghanistan etter 11. september 2001. Hva er forskjellen på Kosovo og Sør-Ossetia, spurte russerne? Hvorfor skille mellom Al-Qaida-angrep mot USA og tsjetsjenske terrorangrep i Russland?

Men ingen har før gjort en så grundig undersøkelse av hyppigheten av påstandene om dobbeltmoral som Kristian Lundby Gjerde. 

Forskeren har undersøkt alle offisielle uttalelser fra Kreml og fra det russiske utenriksdepartementet – Ministerstvo inostrannykh del (MID) – fra tusenårsskiftet til 2019. 

– Jeg finner begrepet dobbeltmoral – eller mer presist dobbeltstandard, dvojnye standarty, som de sier på russisk – 127 ganger i Kremls dokumenter og hele 784 ganger hos utenriksdepartementet.

Det kunne se ut som hypotesen var bekreftet: Russiske styresmakter er over gjennomsnittet opptatt av dobbeltmoral, og da særlig i beskrivelsene av Vesten.

– Men kunne jeg egentlig slå det fast? spurte Gjerde seg. 

Han trengte et referansepunkt.  

– Jeg ønsket å sammenlikne bruken av «dobbeltmoral» i offisielle uttalelser med hvor ofte det forekommer i vanlig språkbruk. 

Som en stedfortreder for normal språkbruk, brukte han arkivet til riksavisen Kommersant i perioden mellom 2004 og 2018. 

Etter å ha søkt gjennom 283 000 avisartikler og sammenliknet hyppigheten av begrepet dobbeltmoral der med uttalelser fra utenriksdepartementet, kom han til et tydelig resultat.  

– Resultatet var slående. Utenriksdepartementet omtalte dobbeltmoral 24,9 ganger oftere enn det forekommer i vanlig språkbruk.

Skal like tilfeller behandles likt?

Likhetsprinsippet er sentralt i jussen, og derfor i folkeretten. Kort fortalt innebærer prinsippet at like tilfeller skal behandles likt. Når russerne roper opp om dobbeltmoral, er det fordi de mener at Vesten fordømmer russiske handlinger internasjonalt, før de snur seg rundt og gjør det samme selv. 

Kroneksempelet er da NATO i mars 1999 bombet en rekke mål i Serbia uten et klart FN-mandat. Serbiske styrker svarte med å intensivere angrepene mot sivile kosovoalbanere.

Over én million kosovoalbanere ble drevet på flukt til grenseområdene mot Makedonia, Albania og Montenegro.

Ifølge Russland var intervensjonen på Balkan et tydelig brudd på folkeretten.

– Vesten forsøkte å omgå spørsmålet ved å hevde at Kosovo var et unikt tilfelle. Russland avfeide dette som et uakseptabelt resultat av dobbeltmoral og selektivitet. 

Men Kosovo innebar ikke bare ulemper for Russland. Noen år senere spilte de ut sitt trumfkort. 

– Da Russland invaderte Georgia i august 2008, og anerkjente Sør-Ossetia og Abkhasia som uavhengige stater, viste de stadig til «Kosovo-presedensen» og etterliknet bevisst retorikken til NATO under Kosovo-krigen i 1999. 

Den danske forskeren Christian Axboe Nielsen konkluderte i 2009 med at «til tross for mange likheter i de tre sakene, var Russlands bruk av Kosovo-presedensen kald og instrumentell.»

Ingen er fri for fordommer

I diskusjonen om Kosovo og Sør-Ossetia er det et spørsmål om det NATO gjorde og det russerne gjorde, er «det samme».

– Dette er et springende punkt. Diskusjoner i internasjonal politikk handler ofte om hvorvidt ulike handlinger egentlig er like – ekvivalente – eller tvert om, av ulike grunner, vesensforskjellige, sier Kristian Lundby Gjerde, som understreker at han ikke går inn i debatten om forskjellene og likhetene mellom ulike konflikter. 

– Jeg forsøker å ta et skritt til siden og heller se på hvordan diskusjonene om likhet og dobbeltmoral spiller seg ut og hvilke konsekvenser de har.
Til det låner han erkjennelser fra fagfelt fjernt fra sitt eget. 

– Vi vet fra psykologien at det ikke fins noe tabula rasa, eller ubeskrevet blad. Enhvers perspektiv blir rettledet av etablerte forestillinger og tidligere erfaring. 

Gjerde viser til at vi alle kan bli rammet av ‘confirmation bias’ – en ubevisst tendens til å finne og tolke informasjon på en måte som understøtter hva vi tror og mener fra før. 
Vestlige ledere kan også være påvirket av slik bias. 

– For eksempel er amerikanske lederes vurderinger påvirket av hvordan utenriks- og geopolitikken ser ut fra deres ståsted. Dette gjelder jo i bunn og grunn oss alle. Det er vanskelig å skjønne hvorfor noe som virker helt opplagt for oss, ser veldig annerledes ut for andre. 

Dette betyr ikke at internasjonal politikk ikke er full av strategisk retorikk og ulike former for propaganda. Men det er verdt å dvele ved at tilsynelatende banal propaganda ofte har flere nivåer.

– Et eksempel som er lett å oppfatte som ren trolling, er når Russland og Belarus har kritisert amerikansk overvåking og manglende respekt for personvern. Det framstår mildt sagt lite troverdig når det kommer fra to land som driver utstrakt overvåking selv. 

Samtidig får Russland fram et budskap om at USA mangler den nødvendige moralske autoritet til å kritisere andre land.

– Her kan nok Russland finne klangbunn i mange land, særlig utenfor Vesten. 

En ny dreining: Ukraina

Det er en elefant i rommet her: Ukraina. 

Etter annekteringen av Krym i mars 2014 svarte Vladimir Putin slik på kritikk fra Vesten: «De sier at vi bryter folkeretten. For det første er det en god ting at de i det minste husker at det finnes noe slikt som internasjonale lover – bedre sent enn aldri.»

De kaller USA for «løgnens imperium» – noe som kan framstå som en absurditet når man ser på Putins egne løgner.

Til og med annekteringen av Krym i 2014 kan vi argumentere for at det var «business av usual». Russland legitimerte i stor grad egne folkerettsbrudd med vestlig presedens. 

– Med fullskalainvasjonen i februar i fjor ble denne legitimeringsoppgaven vesentlig vanskeligere for Russland. De har begrunnet den på ulike måter, men i bunnen for dem alle ligger oppfatningen av Vesten som grunnleggende kynisk. Det kan vi se som bakteppet for den voldsomme og tidvis nesten uforståelige, russiske propagandaen.

Russerne har strammet til beskyldningene mot Vesten, kanskje for å legitimere sin egen eskalering av konflikten.

– De kaller USA for «løgnens imperium» – noe som kan framstå som en absurditet når man ser på Putins egne løgner. Men igjen kan vi huske at det bygger på flere tiår med oppfatninger av vestlig dobbeltmoral. 

Ukrainerne framstilles på sin side som nazister støttet av USA.

– Denne retorikken viser problemene med å legitimere en brutal angrepskrig. Derfor prøver Russland å koble denne krigen til minnene fra andre verdenskrig, da Sovjetunionen spilte en avgjørende rolle i å bekjempe nazismen. Samtidig knytter anklagene om vestlig samarbeid med ukrainske nazister seg nettopp til denne veletablerte forestillingen om vestlig kynisme og dobbeltmoral.

Spiller på den internasjonale scenen

Når Russland og Vesten diskuterer likhet og dobbeltmoral, er det liten grunn til å tro at partene har som mål å bli enige.

Begrepet ‘den internasjonale scenen’ er noe slitt, men her er det treffende.

– Publikum er et annet sted. I tillegg til hjemme, er de for Russlands del ofte i den tredje verden, eller det som i dag kalles det globale sør. 

I møtet med det globale sør har russerne effektive, retoriske virkemidler å lene seg på.

Én ting er at Russland ser på Vesten som dobbeltmoralsk. Det er en utfordring hvis oppfatningen deles av mange andre land.  

– Der snakker de om vestlig kolonialisme. Det er mange steder der påstander om vestlig dobbeltmoral ikke automatisk sees på som kun et retorisk virkemiddel. 

Det er også en kamp om tolkningen av Russlands krig mot Ukraina. 

– Jo mer de kan framstille krigen i Ukraina som kun en regional konflikt, desto lettere er det å fortsette som før og unngå å bli fordømt i andre deler av verden. Det er en del av en global maktkamp.

Russland har lykkes i å få en del afrikanske land til å stemme sammen med dem i FN mot fordømmelse av krigen. Vel så viktig er det at Brasil, India, Kina og Sør-Afrika – de øvrige såkalte BRICS-landene – stemmer blankt.

– Russland forteller BRICS at de er bundet sammen i felles motstand mot Vesten og kamp mot Vestens misbruk av egne regler. 

Like etter invasjonen av Ukraina kunne vi høre at sanksjonene og fordømmelsen har gjort Putin alene og isolert. 

– Slike oppfatninger bygger opp under Russlands bilde av Vesten. Det sees på som arrogant når Vesten omtaler seg selv som det internasjonale samfunnet, som om de representerer hele verden.

Det kan være problematisk for de vestlige landene hvis russerne lykkes med stemplingene sine. 

– Én ting er at Russland ser på Vesten som dobbeltmoralsk. Det er en utfordring hvis oppfatningen deles av mange andre land. 

Jo flere som støtter dem, eller ikke fordømmer dem, desto mer kan Russland kjekke seg overfor vestlige land.

– De sier de står sammen med flertallet av landene på jorda – at de er på rett side av historien.

Negativ utvikling siden 2000

Ved starten av perioden Kristian Lundby Gjerde analyserer i doktorgraden, hadde Vladimir Putin nettopp blitt president i et forholdsvis nydemokratisert Russland. 24 år senere er han kanskje verdens mest forhatte mann. 

Kildene viser en gradvis forverring av forholdet mellom Russland og Vesten i Putins regjeringstid. 

– I den tidlige Putin-perioden het det offisielt fra Russland at uenigheter med Vesten var en «arv fra den kalde krigen» som de to blokkene kunne «jobbe seg ut av sammen».

Ideer om samarbeid, at øst og vest kan møtes, er det helt slutt på.

– Moskva hevder at samarbeid med Vesten krever en radikal kursendring vestfra. Russland har i århundrer vært opptatt av å bli akseptert som en likeverdig stormakt. Hvis man vil være en likeverdig stormakt, kan man ikke akseptere å bli behandlet annerledes enn andre. 

Russiske ledere har over tid blitt mer og mer skuffet og desillusjonerte. 

– Landet er mer fiendtlig innstilt til Vesten enn på lenge.