EtterFORSKEREN

– Nå er det Midtøsten i alle kanaler. Det er et enormt trykk, forteller Hilde Henriksen Waage, professor i historie på Universitetet i Oslo.

Mange av oss drar kjensel på den hese stemmen og de glassklare, konstaterende setningene. Å snakke antydningsvis og med forbehold er ikke hennes stil.

I hele sitt voksne liv har Waage forsket på konflikten mellom israelerne og palestinerne, og landene omkring.

– Lærdommen vi kan trekke fra Midtøsten, er egentlig ganske enkel: Alt blir verre – for hvert år som går, for hver runde med konflikt.

– Flere drepte, mer ekstremisme, mindre frihet, mindre håp. Men så ille som nå? Nei, aldri.

Når Apollon møter henne, er det først via skjerm. Med jevne mellomrom i vintermånedene forlater hun nemlig kontoret på Blindern og huset i Bærum – og reiser til Gran Canaria.

– Universitetet i Oslo er en inkluderende arbeidsplass og betaler for reisen for å holde meg frisk og i jobb. Legene på Rikshospitalet synes nok jeg bør finne på noe annet enn å jobbe så mye, men jeg hører ikke på dem. Klart jeg skal jobbe for fullt.

– En sjelden immunsviktsykdom gjør at det å hit til varmen er som å få en ‘bli frisk-injeksjon’. Virkningen er fantastisk. Jeg har aldri ferie på Gran Canaria, her er det kun jobb, ti timer om dagen – minst, slik jeg pleier. Jeg har noen flere sykdommer også. Alt dette har lært meg noe viktig – at det gjelder å kunne omstille seg, gjøre det beste ut av det, uansett hva som skjer oss i livet. Det er jeg god til.

Livet startet i Drammen for Hilde Henriksen Waage. Hun er oppvokst i et borgerlig, kristent hjem, foreldrene var del av Indremisjonen og Frelsesarmeen i byen.

– De trodde på Bibelen – og Israel, oppsummerer hun. At de trodde på Israel, var de for øvrig ikke alene om i landet. I flere tiår var Norge og nordmenn blant Israels aller nærmeste venner i verden.

– Men det litt underlige var at mor og fars beste venner var sosialister og Palestina-venner, medlemmer av det som i dag er SV, tidligere SF, og Palestinakomiteen. Å gjøre seg til glødende talsmenn for palestinernes sak var ganske uvanlig på den tida.

– Fra jeg var liten jentunge husker jeg at søsteren min og jeg ble sendt fra middagsbordet, mens mamma og pappa og dette venneparet, tante Ingrid og onkel William, som vi kalte vi dem, satt og hylte og diskuterte denne staten Israel.

– De diskuterte mange andre ting også, men Israel piska dem opp til de helt store høyder. Jeg tenkte: Hva er det for noe galt med dette landet, siden de ikke snakker normalt sammen om det?

At det ble Midtøsten på Waage, var på ingen måte gitt. Hun utdannet seg til lærer i Halden, og fortsatte på historiestudier i Trondheim. En vårdag i 1983 ringer hun historieprofessor Helge Pharo på Blindern og spør om han kunne tenke seg å være veileder for henne på hovedfagsoppgaven hun skulle i gang med – og om han kanskje har noen tema på lager?

– Europeisk integrasjon, foreslår han. Æsj, svarer jeg. Unnskyld, hva var det du sa? Jeg sa æsj. Det høres kjedelig ut. Ikke interessert. Hva med konflikten mellom Hellas og Tyrkia? Hm, litt bedre. Jeg skal tenke på det.

Hun tenker, og får en innskytelse: Hva med denne staten Israel og palestinerne? Ja, for hvorfor var akkurat denne delen av verden så viktig for folk i Norge da hun vokste opp?

– Jeg kontakter Helge Pharo og sier at jeg vil skrive om Norge og opprettelsen av staten Israel. Det han svarer, har jeg ertet ham med mange ganger siden: Kan det være noe å skrive om da?

– Jeg visste ikke bedre, vedgår Pharo, når Apollon ringer.

– Ingen hadde vært borti det før. Jeg tror ikke heller Hilde skjønte hvor eksplosivt og interessant det kom til å bli. Hun får innsyn i kildemateriale i Utenriksdepartementet som hadde vært hemmeligstemplet i førti år – og finner en bombe.

Med Pharo som sannhetsvitne blir Waage sikkerhetsklarert og får adgang til gradert kildemateriale. Avtalen med Utenriksdepartementet er at hun skal sende manuset dit «før publisering finner sted».

– I juni 1987 sender jeg derfor 520 sider over til departementet, hovedfagsoppgaven min: Hva nå med jødene? Norges forhold til Palestina-spørsmålet 1945–1949. Og det er nå problemene mine begynner, sier hun.

Det vil si, det går noen måneder før Waage hører noe som helst. Men så, en desemberkveld ringer telefonen hjemme hos foreldrene i Drammen hvor hun bor på den tida. Det er sjefen for det såkalte nedgraderingsutvalget i UD. Rasende beordrer han studenten til krisemøte dagen etter.

Med Helge Pharo, den anerkjente historikeren som støtte, tropper hun opp på Victoria terrasse – uten å ane hva hun går til. – Idet jeg skal gå inn, trekker en mann meg i armen og hvisker: «Dette kommer til å bli fryktelig for deg. Prøv å være rolig, så skal jeg forsøke å hjelpe deg etterpå.» Den ukjente varsleren var Knut Wollebæk, seinere norsk utenriksminister.

Det som møter henne, er toppledelsen i UD, seks menn i svarte dresser og med sjefstitlene godt synlig. Med seg har de en advokat. Waage er 27 år, og det er bittelille julaften.

– Jeg får beskjed om at Utenriksdepartementet vil anlegge rettssak mot meg for ærekrenkelser og injurier.

Skulle jeg slippe unna, måtte jeg endre oppgaven min på 40 punkter. Kanskje vanskelig å tro, men jeg var en stille og forsiktig type den gangen. Nå var jeg ikke særlig høy i hatten. Men det går jo grenser. Jeg svarte rolig: Det er uaktuelt for meg å endre så mye som et komma i oppgaven – med mindre dere kan dokumentere at jeg har gjort konkrete feil.

– Det syntes de åpenbart var et ganske frekt svar, for etterpå ble de enda sintere, og møtet ble avsluttet i en ganske lite hyggelig tone.

Hvorfor denne voldsomme reaksjonen? Waage hadde funnet ut og kunne dokumentere – med UDs egne dokumenter – at departementet hadde utro tjenere.

Kort fortalt: I april 1949 hadde regjeringen Gerhardsen vedtatt at Norge skulle stemme for israelsk FN-medlemskap. I arkivmaterialet fant den unge studenten ut at fire høytstående embetsmenn i UD sendte telegram til New York med motsatt instruks: Norge skal ikke støtte noe FN-medlemskap. De hadde strøket over regjeringsvedtaket for hånd, og Waage hadde funnet telegrammet med den motsatte instruksen. Det ville innebære at Norge fulgte araberstatenes politikk, og det betydde de facto ikke å anerkjenne den nye jødiske staten. En sensasjon.

Da reagerer FNs generalsekretær, Trygve Lie. Han sender telegram tilbake og spør: Er dette korrekt? Han får et nytt telegram som gjentar instruksen: Norge skal ikke støtte israelsk medlemskap i FN.

De fire toppjuristene og folkerettsekspertene i Utenriksdepartementet hadde skrevet hemmelige notater om at de syntes det var gal politikk av Norge å støtte statsdannelsen. Norge hadde sete i Sikkerhetsrådet den gangen, og i siste øyeblikk før den viktige avstemningen, får Norges FN-ambassadør vekket utenriksminister Halvard Lange, som nyter sin middagslur. Han sier at dette ikke er mulig – regjeringen har jo behandla saken – Norge skal stemme for.

At det fantes utro tjenere i UD, som gikk bak ryggen på politikerne – det var for sterk kost i 1987. Hovedfagsoppgaven hennes, som den eneste i Norge, ble hemmeligstemplet. Departementet satte en ny advokat til å forhandle med studenten utover våren, men kom ingen vei.

– Det de jo ville, var at jeg skulle skrive om konklusjonene mine slik at UD kom bedre ut.

– Til sist skar utenriksministeren sjøl, Thorvald Stoltenberg igjennom og fortalte sitt embetsverk at det ikke kom på tale med noen rettssak. UD ga seg på alle punkter, jeg endra ikke så mye som ett komma.

Det var Institutt for fredsforskning (PRIO) som skulle bli Waages første faglige hjem etter hovedfagsoppgaven.

– Det er vel ikke den stilling jeg ikke har hatt der, sier hun: doktorstipendiat, vaskehjelp, avdelingsleder, stedfortredende direktør, direktør, forsker, seniorforsker. Alt.

Waage var den første kvinnen som ble direktør på PRIO, bare 34 år gammel. Fremdeles er hun tilknyttet instituttet, gjennom en stilling som seniorforsker. I 2004, mens hun var stedfortredende direktør og avdelingsleder, publiserte hun rapporten Peace Making is a Risky Business, om Norges rolle i Oslo-prosessen. Rapporten skrev hun på oppdrag fra UD.

Hadde hun hatt bråk med departementet før, var det likevel småtteri mot det som kom nå.

– Kollegene mine og jeg undervurderte grovt hva slags voldsomme reaksjoner rapporten ville få, erkjenner hun.

– I 2004 kunne alle se at det ikke var blitt fred i Midtøsten. Trodde vi. Men det vi derimot ikke forstod, var at AP-regjeringen, ledelsen i UD, for ikke å snakke om Espen Askeladd – fredsmegler Terje Rød-Larsen og Mona Juul, oppfattet rapporten som et direkte angrep på dem – og på det de mente var blitt Norges viktigste eksportartikkel, fredsmegling.

Kontroversen rundt Waages hovedfagsoppgave var blitt løst bak lukkete dører. Debatten om doktoravhandlingen hun skrev i 1996, Norge, Israels beste venn, var til å leve med. Men det hun nå fikk oppleve, var et mediekjør av en annen verden, som hun selv sier.

– Det jeg hadde funnet ut – og som i neste omgang gjorde meg til professor – var at Norge ikke var denne nusselige, lille brobyggernasjonen som stod på like vennskapelig fot med palestinere som med israelere. Denne fortellingen var hele det norske folk blitt tuta ørene fulle med.

– Det jeg tydelig kunne vise, og kraftig belegge med kilder og fakta, var at Norge hadde forhandla fram Oslo-avtalen i tråd med den ene partens spilleregler. Israel bestemte, og Norge var Israels villige løpegutt. Det var konklusjonen. Og med disse ordene også.

Waage følte nå at hun fikk rollen som den umulige forskeren som nå hadde ødelagt eventyrfortellingen – og Norges omdømme som fredsnasjon i samme slengen.

– Jeg var på Dagsrevyen og i debatter, igjen og igjen, og snakket åpent om det jeg hadde funnet ut.

– Hva toppledelsen i UD og Arbeiderpartiet da gjorde for å stoppe kjeften på meg? Du aner ikke hva jeg ... Det er vilt.

Waage stopper, tar en pause.

– Jeg kan ikke snakke åpent om det.

Samtidig var altså Waage stedfortredende direktør og hadde som jobb å argumentere for alle instituttets gode forskningsprosjekter som UD burde støtte.

– Og nå hadde jeg altså til de grader lagt meg ut med PRIOs største bidragsyter. Jeg opplevde det som utrolig vanskelig. Men, PRIO stod last og brast med meg, understreker hun.

Beskjeden derfra var klar: Waage er en av våre beste forskere. Dette er hennes konklusjoner. Det er noe som heter forskningens frihet. Politisk korrekte analyser driver vi ikke med. Hun har vår fulle støtte.

Og det er da, midt oppe i stormen, at det blir lyst ut en stilling ved Institutt for arkeologi, konservering og historie på Universitetet i Oslo, som førsteamanuensis i Midtøstens historie. – Jeg er utdanna lærer, har alltid ønsket å undervise, er veldig glad i å formidle. Jeg kunne ikke la muligheten gå fra meg. Jeg søkte og fikk den jobben – og opprykk nesten med én gang. Plutselig var jeg professor i historie.

Når vi spør om det er utfordrende å være upartisk forsker på et så betent og politisk omstridt område som Midtøsten, da svarer hun nei.

– Jeg synes ikke det. Det er forskning jeg driver med, og da må jeg kunne dokumentere hver bidige setning og påstand jeg skriver. Det er jeg fryktelig nøye med. Noen ganger leder det til resultater som noen oppfatter som politiske.

– Lenge før det skjer, forstår jeg at nå blir det bråk.

– Men jeg kan ikke bry meg om det. Jeg bryr meg ikke om det. Når kildene og analysene fører til ny innsikt, da må jeg formidle det klart og tydelig. Noe annet går ikke.

Noen oppfatter henne kanskje som kontroversiell. Men det må i så fall være andre steder enn i akademia. Apollon har forhørt seg med fagmiljøet på Blindern, og derfra er beskjeden klar:

Hilde Henriksen Waage er ikke kontroversiell. Internasjonalt er hun toppforsker på sitt felt, som er diplomatisk historie. Hun forsker også på amerikansk Midtøsten-politikk, og er stadig sitert i amerikanske og internasjonale medier.

Men, forskningen har altså ført henne ut i både stormer og orkaner her hjemme. Angrepene har noen ganger kommet tett som hagl – og da stort sett fra de samme to gruppene, forteller hun.

– Den ene er makta. Toppledelsen i AP og UD. Jeg tråkker ut i salatbedet med beksømstøvler og tramper på all salaten samtidig. Det er ikke meninga, men det er nok sånn de har oppfattet meg mang en gang, sier Waage.

– De trodde kanskje jeg var imot fred? At jeg ødelegger for fredsbestrebelsene deres i stedet for å støtte opp under arbeidet norske politikere gjør? Da forklarer jeg, igjen og igjen: Jeg er for fred, jeg har alltid vært for fred, jeg er altså ikke imot fred. Og – jeg må fortsette å analysere ut fra den kunnskapen jeg har.

– Men, det skal de ha: de er blitt mye mindre i sinte med årene. Det er da jeg får litt lyst til å si: Velkommen etter, smiler Waage.

– Kanskje jeg hadde ett og annet poeng likevel?

Den andre gruppa, som også er blitt litt mildere med årene, er Israels venner.

– De har vært sinte, noen er det fremdeles, fordi de mener at jeg kritiserer, ja, hater Israel. Og ikke nok med det, at jeg hater jøder og er antisemitt, at jeg går Hamas og andre ekstreme gruppers ærend. Denne gruppa var stor før, men er blitt mye mindre med åra. Da forklarer jeg, igjen og igjen: Jeg er ikke rasist, jeg hater ingen jøder, jeg har mange israelske venner og samarbeidspartnere. Men jeg forbeholder meg retten til å analysere politikken til staten Israel.

– For det er det jeg gjør. Ingen har kunnet ta meg på så mye som ett eneste antisemittisk ord eller uttrykk. Jeg pleier å si høyt, både på TV og i radio: Jeg vil ikke ha merkelappen antisemitt på meg. Det er en hersketeknikk brukt for å kortslutte enhver diskusjon.

Hun er tydelig nå, Waage. Men noe snakker hun helst ikke høyt om; at hun har mottatt drapstrusler ‘i hauger’, at hun er forsøkt slått med på gata, at politiet har foreslått å gi henne beskyttelse.

Historikeren sier at jødenes skjebne alltid har opptatt henne. At hun ikke får sagt høyt nok og mange nok ganger hvor grusom den europeiske behandlingen av jødene har vært gjennom historien, hvor ekstremt forfulgt de har vært.

– Jeg har skrevet om det mange ganger, og jeg banker det inn i studentene mine: Jødene hadde ingen steder å dra – selv etter Holocaust. Land etter land stengte grensene for dem, Også USA. Utad sa regjeringen Gerhardsen: vi tar dem til oss i vår gode tradisjon etter Wergeland og Nansen. Men bak lukkete dører sa de noe annet. Referater fra hemmelige regjeringsprotokoller, som jeg har funnet, viser at Norge var lite interessert i å ta imot jøder.

– Fremdeles satt de gjenlevende jødene i restene av konsentrasjonsleirene – i 1945, i 1946, i 1947. Helt til mange synes det var en god idé, kynisk og brutalt, å kvitte seg med hele ‘problemet’ og sende dem til Palestina og Midtøsten.

Waage sier at hun derfor har forståelse for det jødiske statsprosjektet.

– Problemet er bare at det umiddelbart skapte et stort palestinsk flyktningproblem og nye lidelser. Disse lidelsene angår oss alle. Jeg mener at Europa har et stort ansvar for ulykken Midtøstens folk er rammet av. Siden fredsoppgjøret etter første verdenskrig, diktert av England og Frankrike, har det vært kontinuerlig konflikt.

Waage har tilbrakt uker og måneder av livet i arkiver. I Oslo, London, Washington. Og, ikke minst; i Jerusalem.

– De israelske arkivene er bare helt fantastiske, statsarkivet i Jerusalem spesielt. Det er åpent, tilgjengelig og fullt av diamanter: regjeringsprotokoller, dokumenter fra utenriksdepartementet, interne vurderinger og mye, mye mer. Himmelsk! 

Waage lyser virkelig opp nå. Hun forteller om alle besøkene hun har hatt der, om hvor viktig dette arkivet er for forskningen hennes.

– Jødene som flyttet til Israel etter 1948, kunne ikke hebraisk, de skrev helst på engelsk, tysk eller fransk de første tiårene. Men så er det slutt, fra syttitallet er dokumentene stort sett skrevet på hebraisk.

Men også de dokumentene skulle historikeren gjerne kunnet lese. For ti år siden bestemte hun seg, hun ville ta en bachelor i moderne hebraisk på UiO.

– Ett semester var jeg til og med utvekslingsstudent på Hebrew University sammen med 18- og 19-åringer. Jeg fikk bare gode karakterer, men allikevel kan jeg ikke på langt nær nok. Ikke så rart kanskje, for å lære seg hebraisk er jo litt galskap når du er i femtiåra og er i full jobb og vel så det, vedgår Waage.

Hun forteller at mange spør henne hvorfor hun ikke lærer seg arabisk. – Svaret er enkelt: Ingen forskere slipper inn i arkivene til noen arabiske stater, eller til palestinerne for den saks skyld. Det er ikke snakk om å få se ett eneste dokument. I min jobb er det et stort problem.

I Oslo er det særlig ett arkiv Waage har vært mye i, nemlig UDs arkiv. Det er mens hun jobber med rapporten om Oslo-prosessen, at hun gjør en sensasjonell oppdagelse: Det finnes ikke ett eneste dokument fra den verdenskjente fredsprosessen i arkivet til Det norske utenriksdepartement.

– Vi vet at det ble skrevet masse mens de norske forhandlerne Terje Rød-Larsen, Mona Juul og utenriksminister Johan Jørgen Holst var på reise rundt omkring i norske skoger og fjell, i Tunisia, overalt og forhandla. UD-diplomat Juuls oppgave var å holde orden på utenriksministerens papirer, notater, brev. Men hvor er dokumentene nå? Jeg er lommekjent i UDs arkiv. De er ikke der, og har trolig aldri vært der heller.

Riksarkivaren beordrer gransking, og Terje Rød-Larsen innrømmer motvillig at han har et betydelig «privat arkiv» fra forhandlingene. Men, spør Waage, er det egentlig noe som heter «en privat fredsprosess» – betalt av den norske stat? Å levere dokumentene tilbake nekter han.

– Selv da den tidligere stjernediplomaten gjorde noen innrømmelser, var likevel svaret fra Jonas Gahr Støre, som da var utenriksminister, at Rød-Larsen har ingenting som tilhører Utenriksdepartementet, utenriksministeren er ikke Utenriksdepartementet. Og der stopper saken.

Flere år går. Men så. Waage forteller:

– En sentralt plassert person i det israelske statsarkivet er en god venn, og under en konferanse sist høst, trekker hun meg til siden og sier: Hilde, se på dette!

– Jeg får nesten sjokk. Det er ikke mulig? Det jeg ser på skjermen er et håndskrevet notat, fem A4-sider. Heading: «Det kongelige norske utenriksdepartement. Gradert: Strengt fortrolig. Johan Jørgen Holst, Utenriksminister i Norge.»

– Hvordan har interne norske, topphemmelige dokumenter havnet i Israel?

Waage innrømmer at hun har sine hypoteser.

– Når krigen er over, setter jeg meg på første fly til Jerusalem. Disse dokumentene er jeg bare nødt til å se med egne øyne.

Waage smiler mildt. Men blikket sier noe annet: Her skal alle brikker på plass, jeg gir meg ikke. Sann mine ord.