Designere visker ut skillet  mellom varer og tjenester

Det er vanskelig å finne et yrke i dag hvor utøverne ikke påstår at de spiller en viktig rolle i det grønne skiftet. 

Det klinger ofte hult. Hvordan kan en ansatt i et oljeselskap eller en plastprodusent være med på å redde verden? 

Det er lett å tenke det samme om designere – disse overflatemakerne som driver opp forbruk og forfall med sine lekre produkter. 

– Det er forståelig. I folks bevissthet er design knyttet til dingser og forbruk, sier professor Kjetil Fallan ved Universitetet i Oslo. 

Alt blir avfall en gang, også de dyreste designobjekter. Det er bare å tilsette tid.

Han har forsket på design i en årrekke og blant annet gitt ut bøkene «The Culture of Nature in the History of Design» og «Ecological Design: A History from Scandinavia».

Det har gitt ham et mer nyansert perspektiv på designerens rolle. 

– Designerne må være en del av løsningen. Nettopp fordi de historisk har vært en del av problemet.  

Den andre industrielle revolusjon

Den industrielle revolusjon forandret verden til det ugjenkjennelige. Håndverkerne og deres svenner måtte vike for fabrikkene. Produksjon av varer skjøt fart, mens handelen ble global.
Men det var først ved den mindre kjente andre industrielle revolusjonen mellom 1870 og 1910 at tilvirkingen av ferdigvarer virkelig tok av. 

– Elektrisiteten tok over for dampen. Det gjorde at helt nye produkter ble framstilt ved elektrometallurgiske og elektrokjemiske prosesser.

Designerne gjorde sin entré på markedsplassen. 

– Den moderne designeren oppsto som et resultat av arbeidsdelingen som ble etablert i det nye produksjonssystemet.

Designeren var ikke lenger en håndverker som laget gjenstander, men en som planla produksjonen av varer som ble rullet ut på samlebånd. 

Det var framtiden, men var det framtiden vi ønsket oss? 

Tvilen meldte seg. 

– William Morris, en kjent kunst- og håndverksutøver fra 1800-tallets Storbritannia, beklaget på slutten av livet at han hadde håpet å forbedre samfunnet, men hadde ikke oppnådd annet enn å lage luksusprodukter for de rike.

Naturen har fått lide

Med unntak av klimafornekterne aksepterer de fleste av oss at klimakrisen er menneskeskapt – vi kunne kanskje sagt designet av oss mennesker. 

En del av forklaringen er at vi har tviholdt på opplysningstidens syn på naturen. Filosofen Rene Descartes og hans likesinnede så på naturen som et middel uten egenverdi. Egenverdi var forbeholdt menneskene. 

Det var framtiden, men var det framtiden vi ønsket oss?

Denne antroposentrismen har de siste århundrene påvirket verden enormt. Ikke bare i form av naturødeleggelser, men fordi den har skapt en økonomi basert på evig vekst. 

– Design og arkitektur har vært med på å opprettholde myten om at mennesket er herre over naturen. Så vi kan vel si at vi rett og slett ikke har skjøttet den rollen særlig godt, reflekterer Fallan. 

Det er en kilde til dårlig samvittighet. 

– Wolfgang F. Haug skrev i 1971 en bok der han slaktet design som industriens sminkeavdeling. Kritikken stimulerte til sjelegransking hos en del designere.

Utvinningen av naturressurser har gått over alle støvleskaft. 

– Det er fullt mulig å hevde at dette i stor grad skyldes design som aktivitet og som profesjon, hevder Fallan og viser til den østerriksk-amerikanske designnestoren Victor Papanek.

– I boka si «Design for the Real World», også den fra 1971, skriver han at det kan hende det finnes yrker som er mer skadelige enn industridesign, men at det i så fall er svært få. 

Fra vare til tjeneste

Vi kan ikke lenger holde oss med en opplysningsfilosofs natursyn. 

– I den grad design og forbruk har vært koblet sammen, så har det handlet om hvordan man skal få folk til å kjøpe «riktige» ting. Det være seg gjenstander av høy kvalitet, eller at det er kortreist.

Fallan mener det er viktigere at vi begynner å tenke nytt rundt det strenge skillet mellom varer og tjenester. 

– Denne dikotomien, todelingen er ikke bærekraftig. Heldigvis er designere i dag i ferd med å viske ut dette skillet som er så etablert. 

Alle som har prøvd en leiebiltjeneste som Bilkollektivet eller Hyre, vet at varen bil er blitt til tjenesten bildeling. Det samme gjelder dem som har gått på biblioteket for å låne et verktøy til å pusse opp leiligheten.  

Den voksende tjenesteøkonomien er støttet opp av en rekke systemer som vi typisk møter som applikasjoner – apper – på mobiltelefonen. 

– Det er stor vekst innen områder som servicedesign, tjenestedesign, systemdesign, designmanagement og designthinking.

Det er nesten så vi må snakke om en tredje industriell revolusjon, i alle fall fra designerens perspektiv. 

– Design blir et verktøy som kan anvendes, et prosessverktøy. Det er en måte å tenke på som kan brukes på en rekke områder, fra utforming av skattesystemer til personalflyt på flyplasser.

Fallan viser bilder av en tjeneste der kunden får alle mulige flytende stoffer levert på døra i beholdere som kan brukes igjen og igjen.  

– Før var alt dette ulike produkter, nå er det én tjeneste.

Det er 2023 og varen vaskemiddel er blitt til tjenesten vaskemiddel.

Er teknologi løsningen?

Vi mennesker har vondt for å vende inngrodde forbruksvaner. Samtidig tør ikke politikere som kjemper om gjenvalg hvert fjerde år, ta de upopulære klimavalgene. 

Det er mange som de siste tiårene har sett den politiske avmakten i møtet med klimakrisen og tenkt at det eneste som kan løse problemene våre, er teknologien.

Fallan har dårlige nyheter. 

– Jeg har lite tro på teknofiks-varianten av design. I stedet må kompetansen vi har om design, brukes til å reversere prosesser og eliminere behov. 

Mynten har alltid en bakside. 

– Vi ser at det grønne skiftet i stor grad er basert på en enorm økning av visse typer forbruk. Det er store problematiske sider med å utvinne de sjeldne mineralene som brukes til å lage alle disse batteriene og digitale duppedittene. Det er et stort paradoks.

Design må ikke alltid handle om å lage noe nytt, men heller om å være konserverende og restaurerende. 

Ikke minst må vi alle gå fra å være forbruker til å bli bruker og gjenbruker.

– Mye av miljøpolitikken har handlet om å styre folks forbruk ved å framstille alle handlinger som individuelle og moralske. Det er vår moralske plikt å pante flasker, vi har en moralsk plikt til å sortere matavfallet, eller kjøre elbil i stedet for en dieselbil. Vi må spørre oss, er dette den mest produktive måten å forstå forholdet mellom design og forbruk på? 

Fallan ønsker å løfte blikket. 

– I stedet for å se på «point of purchase», altså hvor du går og handler, skal vi i et nytt forskningsprosjekt se på «point of origin», altså hvor ting stammer fra. 

Dette minner om det som i det grønne næringslivet kalles livssyklusanalyse, et konsept der alle varer og tjenester skal kunne dokumentere sitt klimaavtrykk fra opprinnelse til resirkulering.

– Vi studerer design, ikke som produkter, men som materialflyt fra gruven til gjenvinningsstasjonen. Det åpner opp for helt nye måter å forstå hvordan designprosesser og designkulturer regulerer forbruket av naturressurser.

Vårt grensesnitt til verden

Design er vårt grensesnitt til verden. 

– Fordi vi alle hele tiden må forholde oss til design, er design viklet inn i miljøspørsmålet, både som kilde til veldig mange av problemene, men også som en del av løsningen, sier Fallan og griper en av mange små dingser som står i hylla på kontoret. 

– Dette er lekebiler i vinyl fra 1960-tallet, av merket Tomte fra Lærdal. 

Det er firmaet som senere skulle bli internasjonalt kjent for førstehjelpsdukken Anne, og som i dag er en design-intensiv produsent av medisinsk utstyr.

Det åpner opp for helt nye måter å forstå hvordan designprosesser og designkulturer regulerer forbruket av naturressurser.

– Alt blir avfall en gang, også de dyreste designobjekter. Det er bare å tilsette tid. Når disse vinylbilene havner i elver eller på strendene, har vi et miljøproblem.

At design må forholde seg til økologi og natur, har vært akseptert minst siden 1960-tallet. I boka «The Culture of Nature in the History of Design» argumenterer imidlertid Fallan for at vi ikke bare må se på design som noe som må forholde seg til økologi, men at design i seg selv bør forstås som økologi. 

– Vi må slutte å se på design som statiske ting, og heller legge vekt på de systemene og prosessene design utgjør og inngår i. Å forstå design som økologi er å bryte illusjonen om det autonome objekt, og i stedet vektlegge ressurser og relasjoner.