Finner tydelig sammenheng mellom utenforskap og konspirasjonsteorier

Sammenhengen slås fast i en ny forskningsartikkel i tidsskriftet Nature Communications.

– Folk som er ensomme i ungdomsårene, har større risiko for å være konspirasjonsteoretikere når de er 40, forteller Kinga Bierwiaczonek.

Hun er forsker ved Psykologisk institutt på UiO og Stanford, og førsteforfatter av den nye studien som har fulgt over 2000 nordmenn i nesten 30 år.

– Ensomhet og utenforskap som vokser i løpet av ungdomstiden og tidlig voksenalder, kan gjøre at man som voksen havner helt på siden av samfunnet. 

Det er en problemstilling vi må ta på stort alvor, mener forskeren. 

– Konspirasjonsteorier har reelle og farlige konsekvenser for samfunnet. Det er derfor viktig å forstå hvordan de oppstår og hvordan vi kan motvirke dem. 

Tusenkronersspørsmålet er hva som utløser denne atferden. Hvorfor blir noen konspi-folk, og andre ikke?

– Vi og andre forskere tror at det kommer av manglende oppfyllelse av mellommenneskelige behov. Vi mennesker er sosiale vesener – vi trenger andre rundt oss. Når vi ikke har det, begynner vi å lete etter alternative forklaringer. 

Kort vei fra ensomhet til konspirasjon

Konkret har forskerne hentet inn opplysninger fra nordmenn som var mellom 12 og 18 år i 1992. Disse har ved fem forskjellige anledninger rapportert om livet sitt fram til 2020. 

Studien «Loneliness trajectories over three decades are associated with conspiracist worldviews in midlife» avdekker en statistisk signifikant sammenheng mellom utenforskap og ensomhet i ungdomstiden og tendens til å tro på konspirasjonsteorier som voksen. 

– Det er det vi kaller en tydelig sammenheng, forteller Bierwiaczonek.

Da hun studerte tallene første gang, ble hun overrasket. 

– Det var egentlig litt sjokkerende at sammenhengen var så tydelig blant ungdom og unge voksne i Norge. 

Studien avdekker sammenhengen, men ikke mekanismen bak. For å forklare den leter forskerne i psykologisk teori. 

– Ensomme mennesker stiller seg spørsmål om det er de selv det er noe galt med, eller verden rundt.     

Noen søker innover i seg selv og blir deprimerte. 

– Mens de som ser på verden rundt, raskt kan konkludere med at de er alene fordi de forstår ting som andre ikke forstår. At medelever og kolleger er en «saueflokk» eller lignende. 

Derfra er veien kort til å utvikle konspirasjonsteorier.

– Når vi motiveres følelsesmessig til å lete etter forklaringer, kommer vi ofte med forklaringer der logikk ikke spiller noen rolle. Folk forstår sin egen ensomhet og isolasjon ved å utvikle disse konspirasjonstenkningene. 

Som konsekvens kan de bli enda mer ensomme og isolerte. 

– Vi får ensomhet som fører til konspirasjonstro, og konspirasjonstro som fører til ensomhet. Det er en ond sirkel.

Vi trenger bare nevne 22. juli 2011 og stormingen av kongressen i USA for å huske hvor skadelige konspirasjonsteorier kan være.

– Det er velkjent at de kan ha alvorlige konsekvenser. Konspirasjonsteorier er knyttet til politisk radikalisering og ekstremisme.

Konspirasjonene vokser på nettet. Da undersøkelsen startet i 1992, fantes ikke internett. De som «trodde på rare ting», var ofte einstøinger vi ikke visste så mye om.

– I dag går de på nettet og oppdager denne fantastiske verdenen hvor alle tenker på samme måte som dem. 

Det er en innebygd radikaliseringsmekanisme. 

– Der blir det raskt en konkurranse. For å skille deg ut, må du være enda mer radikal enn nestemann. Det gjør at denne typen mennesker går enda lenger inn i konspirasjonsteoriene. 

Disse er særegne fordi de har en innebygd beskyttelse mot fakta og vitenskap. 

– De som tror på en konspirasjonsteori som sier at regjeringen har onde hensikter, vil ikke godta en korreksjon fra myndighetene. Tvert imot vil det at regjeringen avviser påstanden, framstå som en del av konspirasjonen.  

Den nye studien viste at jo mer ensomheten økte i løpet av 28-årsperioden, desto større var risikoen for avvikende tanker senere i livet.

– Det viser hvor avgjørende det er at ensomhet i ungdomsårene motvirkes, slik at det ikke blir til ensomhet i voksenlivet. 

Kan forebygges, ikke helbredes

Det er nærmest umulig å overbevise konspirasjonsteoretikerne om at de tar feil. 

– Det fins studier som viser at det er mulig å endre oppfatninger noe. Men det er så små utslag at vi nesten kan si at det er lik null. Realiteten er at vi ikke har verktøy til å håndtere dem, forteller Bierwiaczonek. 

Det er nettopp derfor studien som viser sammenheng mellom ensomhet og utenforskap i ungdomsårene og konspirasjonstro senere i livet, er så verdifull. 

Vi får ensomhet som fører til konspirasjonstro, og konspirasjonstro som fører til ensomhet.

– De er ikke konspirasjonsteoretikere når de er unge – de er ensomme og usikre. Og det kan forebygges. 

Kinga Bierwiaczonek mener samfunnet må jobbe hardt for at ungdommer ikke blir stående alene.

– Vi trenger å gi folk sosiale ferdigheter. Jeg syns selv dette burde være en del av læreplanen for videregående skole. Hvordan finner du venner? Hvordan leve sammen med andre? Hvordan delta i samfunnet på en måte som gjør at de ikke blir isolert? 

I motsetning til tiltak mot voksne konspirasjonsteoretikere fins det effektive intervensjoner mot ensomhet. 

– Heldigvis. Disse intervensjonene er testet og validert, og vi vet at de virker. 

Det er som i medisinen. Det er bedre å forebygge en sykdom enn å helbrede den. 

– Vi må forhindre denne typen følelse av at jeg er forlatt og ingen bryr seg. 

Forskning skjøt fart under Covid

Vi har til nå visst lite om hva som gjør at enkelte av oss er overbevist om at verden henger sammen på måter som er beviselig feil. 

– Studier av konspirasjonsteorier er et ganske nytt forskningsfelt. Men i løpet av Covid-pandemien så vi tydelig hvilken kraft slike teorier har til å påvirke samfunnet vårt, selv om de som regel er helt virkelighetsfjerne.

Forskere skjønte at de måtte ta på alvor hva som ligger bak at noen mennesker begynner å tro på skadelige konspirasjonsteorier. Norske forskere var i en unik posisjon.

– Dataene bak studien er samlet inn igjennom Ung i Norge-undersøkelsen som nå har pågått i over 30 år, forteller professor Tilmann von Soest ved Universitetet i Oslo.

Som prosjektleder administrerer han databasen på vegne av Velferdsforskningsinstituttet NOVA ved Oslo Met. 

Von Soest forteller at ensomhet i snitt øker i løpet av ungdomsårene. 

– Den stiger fram til starten av 20-årene. Etter det er den forholdsvis stabil. Det som kjennetegner de som blir konspirasjonsteoretikere senere, er at ensomheten ikke flater ut. Den tvert imot vokser, forteller von Soest. 

Jo eldre vi blir, desto mer avhengig er vi av dypere sosiale bånd, som ofte er formet mens man er ungdom og ung voksen. 

– De som ikke har lyktes i det, har større risiko for å utvikle konspirasjonsteorier. 

Forskerne tror dette har sammenheng med at disse ikke har noen sosiale korrektiv. 

– De har ingen rundt seg som kan spørre dem: mener du virkelig dette? 

Unikt i verdenssammenheng

Norge er kjent som et samfunn med høy tillit mellom mennesker som også har tro på samfunnets institusjoner. 

Det får forskerne til å undre om det egentlig står enda verre til i verden enn det studien i Nature avdekker.

– Hvis det er en tydelig sammenheng mellom ensomhet i ungdomsårene og konspirasjonstenkning senere i livet i Norge, hvordan er det da i land der tilliten i samfunnet er lavere? spør Bierwiaczonek.

Hun svarer selv.   

– Det vet vi ikke. Studien som er gjort de siste 28 årene i Norge, er enestående i verdenssammenheng. Men vi tror at effekten kan være svakere fordi det er Norge. 

Hun advarer likevel mot å tro at Norge er unikt. 

– Vi er en del av en globalisert verden med de samme nettverkene som alle andre land. Det ville være veldig farlig å tro at Norge er immunt. 

Ansvarliggjør politikerne

– Hva med medienes rolle i å bygge opp under konspirasjonsteorier? 

– Dette er en svært delikat problemstilling. Mediefrihet er avgjørende – og media må rapportere om alvorlige samfunnsforhold, sier

Bierwiaczonek, som minner om at det fins ekte konspirasjoner som må avdekkes. 

Jeg tror at det meste av ansvaret ligger på makthaverne. 

– Vi kan ikke fortelle media at de skal holde kjeft og ikke rapportere om Watergate, som først hørtes ut som en konspirasjonsteori. 

Hun tror vi som samfunn heller må ansvarliggjøre politikerne. 

– Jeg tror at det meste av ansvaret ligger på makthaverne. Det er helt uakseptabelt at mennesker med makt bruker konspirasjonsteorier som et verktøy i politiske kamper. 

Hun mener politikerne bør undersøke muligheten til lovgivning og reguleringer – mens de har mulighet.

– De samfunnene som har et relativt sunt politisk liv, er de som har handlingsrom til å innføre lover og regler mot bruk av konspirasjonsteorier. I det øyeblikket vi får politikere ved makten som er mer interessert i å bruke konspirasjonsteorier enn å bekjempe dem, da har vi som samfunn tapt.