Sterke reaksjoner på borrelia-oppslag i Apollon

En av dem som har reagert på artikkelen "Klassisk mikroskopi avslører borreliabakteriene", som stod på trykk i forrige utgave av Apollon, er professor i allmennmedisin ved UiO, Morten Lindbæk.

– Steiner for brød

– Det er viktig å ha et pasientperspektiv på dette. I praksisen min møter jeg stadig pasienter med kroniske smertetilstander eller utmattelsessyndromer av ulike typer. Mange har ikke fått svar på spørsmål de sliter med og heller ingen behandling som gjør dem friske. Når Laane og Mysterud går så langt som de gjør i å stille diagnoser og gi ulike råd kun basert på et mikroskopifunn, påtar de seg et stort ansvar, og de går også langt utover sitt kompetanseområde. Å komme med enkle svar på denne typen problemer, kan lett bli uetisk.

Lindbæk viser til forskernes påstand om at en fire ukers antibiotikakur ikke er nok til å knekke borreliabakterien. – Med tilnærmingen deres skal pasientene gå på antibiotika i tre-seks-ni, ja, kanskje opp til tolv måneder. I tillegg til at en slik behandling kan være farlig for den enkelte pasienten, skaper det en holdning til antibiotika vi ikke ønsker. Bredspektret antibiotika, som er det vi snakker om her, gir mest resistensutvikling av bakteriene – ikke bare i den enkelte pasienten, men i miljøet omkring, fastslår han.

Lindbæk er leder for antibiotikasenteret for primærmedisin (ASP), som har ansvar for utarbeidelsen av nasjonale faglige retningslinjer for antibiotikabruk utenfor sykehus. Senteret er også en viktig deltaker i Nortick, et tverrvitenskapelig nettverk av forskere innen borreliadiagnostikk og behandling.

– Lite troverdig

– Artikkelen er kritikkverdig fordi den ukritisk framstiller en lite utprøvd og derfor usikker metode som en sikker test på sykdom, sier professor Åse Mygland, spesialist i nevrologi ved Sørlandet sykehus, Kristiansand. Sykehuset er referanselaboratorium for borreliose, og Mygland har vært med på å utarbeide europeiske retningslinjer for diagnostikk og behandling av borreliainfeksjoner i nervesystemet. – I helsevesenet vårt stilles det strenge vitenskapelig baserte kvalitetskrav til diagnostiske tester før de kan brukes på syke mennsker. Testene må prøves ut på et tilstrekkelig antall syke og friske mennesker for å finne ut om de faktisk viser det vi er ute etter. Å bruke usikre tester som ikke er kvalitetssikret, som den omtalte mikroskopimetoden, på syke mennesker, kan gi store skader; falske forhåpninger, feildiagnostikk og feilbehandling, sier hun.

I artikkelen hevdes det at mikroskopi avslører borreliabakterien. Dette mener Mygland er lite troverdig.

– Det finnes ingen dokumentasjon på at de mangfoldige strukturene som sees på bildene, faktisk er borreliabakterier. Det er flere måter dette kunne vært slått fast på: enten ved immunfarging, som er binding av merkede antistoffer, eller PCR, hvor bakteriens genmateriale påvises, eller gjennom å dyrke bakteriene. Uten slike kontrollundersøkelser kan vi ikke vite sikkert hva strukturene som sees i mikroskopet, faktisk er.

– Uten verdi

En annen som har reagert kraftig på oppslaget i Apollon, er medisinprofessor Anne Spurkland ved UiO. Også hun påpeker store metodiske svakheter, framfor alt at Laane og Mysterud ikke har noen kontrollgruppe av friske.

– For å kunne påstå å ha utviklet en metode for å diagnostisere personer med kronisk borreliose, må en først vise at metoden slår negativt ut for personer som ikke har borreliose og positivt for dem som har sykdommen. En må altså sammenlikne med sikre negative og positive kontrollprøver. Så lenge Laane og Mysterud ikke legger fram slike data, er arbeidet deres uten verdi, slår Spurkland fast.

– Hvis de hadde undersøkt mitt blod, er jeg temmelig sikker på at de hadde funnet de samme strukturene som vi ser på de publiserte bildene, selv om jeg garantert ikke har borrelia, sier hun.

Spurkland mener at det Laane ser i mikroskopet sitt, er artefakter som kommer fram når røde blodlegemer lagres over lengre tid ved romtemperatur eller høyere.

– Det jeg mener Laane ser, er en rask aldringsprosess av røde blodlegemer. I denne prosessen vil cellene endre form og bli stivere, og det vil komme fram mange ulike artefakter, blant annet såkalte pseudospiroketer, som er velkjente og beskrevet i litteraturen, sier hun.

– Ikke kvalitetssikret

Medisinprofessoren viser også til andre svakheter ved artikkelen. – Laane og Mysterud har ikke beskrevet hvor mange de har testet, hvordan pasientene er blitt rekruttert eller hvordan de er diagnostisert. De har heller ikke sendt søknad til etisk komité om å få undersøkelse pasienter. De opererer fullstendig på siden av alle etablerte regler for hvordan man forsker på prøver fra pasienter. Selv om arbeidet utgår fra UiO, og er publisert i et såkalt open accesstidsskrift – som UiO jo oppmuntrer til – forteller det oss bare at slik publisering kan være litt av hvert. At tidsskriftet ikke er listet på PubMed, er et varsel om at artikkelen ikke er kvalitetssikret, sier hun.

– Jeg synes for øvrig det er et stort tankekors at Apollon, som driver populærvitenskapelig formidling, fungerer som et talerør for tilsynelatende hvem som helst som ønsker oppmerksomhet.

– Forskerne invitert til samarbeid

– Pasienter, pasientorganisasjoner og pressen kommer jevnlig med kritikk av helsevesenets håndtering av borreliose. Kritikken gjelder både diagnostikk og behandling, påpeker seniorforsker Audun Aase ved Norsk folkehelseinstitutt.

– Vi ved Folkehelseinstituttet har derfor tatt et initiativ og søkt om frie forskningsmidler, i hovedsak for å se på diagnostikken av borreliose. Søknaden har flere samarbeidspartnere, blant andre Sørlandet sykehus og en pasientorganisasjon. Vi vil blant annet se på noen av de alternative testene som benyttes. Nytten av disse testene er dårlig dokumentert. Vi har også invitert til et samarbeid med Morten Laane og Ivar Mysterud for å se nærmere på deres metode, forteller Aase.

Biologene svarer

Vi har aldri angitt at vår mikroskopiske metode er noen sikker diagnostisk test mot sykdom. Vi rapporterer bare det vi ser på mikroskopiske bilder.

Av: Ivar Mysterud og Morten Laane

Vårt prosjekt startet i 2009. Vi var i første rekke opptatt av å studere evolusjon og biologi til to arter viktige vektorer i Norge, nemlig flått (Ixodes ricinus) og hjortelusflue (Lipoptena cervi). Begge disse utvider nå sitt utbredelsesområde i Norge. Problemet er at de bringer med seg en rekke sykdomsfremkallende mikroorganismer, som i hvert fall for flåttens vedkommende også kan føre til helseproblemer hos mennesker.

Det vi gjorde var å mikroskopere blodprøver av ulike pattedyr fra elg til mennesker, og så ta bilder og video av det vi så. Da kan vi studere forholdene i sanntid og rapportere hva bilder og video viser oss. Det er intet epokegjørende nytt i denne metoden, den bygger på god, gammeldags klassisk mikroskopi som har vært i bruk i mange år.

Da vi ønsket å vise hvordan vi arbeidet, skrev vi ut et rent metodisk arbeid hvor vi presenterte en teknisk beskrivelse av mikroskoperingen sammen med noen kommentarer. Artikkelen ble trykt i tidsskriftet Biological and Biomedical Reports, som har fagfellevurdering, og som ligger åpent til på nettet. Dette skapte en flom av kommentarer og henvendelser.

Vi er naturligvis kjent med at det i lengre tid har pågått en faglig diskusjon blant medisinere og andre fagfolk om at flere av de foreliggende testene for å påvise borreliose, ikke er gode nok. Den diskusjonen ønsker vi ikke å bli en del av. Det burde for øvrig være innlysende at man ikke kan stille noen diagnose basert bare på bilder. Vi har derfor i vårt prosjekt ikke stilt noen diagnose, langt mindre foreslått behandlinger. Det får leger gjøre.

Som biologer kan vi ikke stille diagnoser, foreslå behandlinger eller gi slike råd i noen form. Vi utfører klassisk mikroskopi, og tar bilder og video. De som ønsker det, kan naturligvis ta med bilder til sine fastleger som ledd i en eventuell videre utredning, og vi vet at det har noen gjort. Når det gjelder å bestemme kvaliteten og lengden på antibiotikakurer mot borreliose, henviser vi derfor bare til den diskusjonen som foregår blant leger.

Vi har aldri angitt at vår mikroskopiske metode er noen sikker diagnostisk test mot sykdom. Vi rapporterer som nevnt bare det vi ser på mikroskopiske bilder. Vi ser i mange blodprøver spiroketer, men kan ikke bare ut fra bildet si noe om hvilken art det dreier seg om. Da må det PCR og DNA-bestemmelser til. Men i de tilfeller personer har blitt syke etter flåttbitt, er det vel ikke noen urimelig hypotese at de spiroketer man ser, kan dreie seg om borreliabakterier?

Det vi ser i mange blodprøver, er levende bakterier og andre mikroorganismer, og ett av de forholdene vi er interessert i, er å studere deres atferd. Proteinrester fra blodceller under nedbrytning eller andre artefakter (“pseudospiroketer”) som måtte finnes i blodbanen, går ikke inn og ut av røde blodceller! Vi er vel kjent med det som er skrevet om pseudospiroketer i litteraturen. Etter at prosjektet startet med undersøkelser av flått og hjortelusflue, søkte prosjektet også etisk komité om tillatelse til å undersøke humant blod, noe det fikk innvilget.

Midt i all kritikken synes vi derfor det er ekstra hyggelig at Folkehelseinstituttet har invitert oss med på et forskningsprosjekt der hovedsaken er å studere diagnostikken av borreliose. I dette prosjektet skal, dersom det blir realisert, ulike typer fagfolk teste de diagnosemetodene som er i bruk, og samtidig skal vi undersøke hva vi ser i mikroskop. Dette er en forbilledlig måte å gjøre det på. Istedenfor å krangle om ulike metoder i åpne media, og spre usikkerhet om kompetansen i helsevesenet og mer frykt blant kronisk syke mennesker, bør forskere i langt større utstrekning slå seg sammen for å finne ut av hvor skoen trykker.

Vår generelle erfaring er at det finnes svært mange mennesker i det norske samfunn som er kronisk syke, altfor mange – og som ikke får nødvendig oppfølging og behandling under de rådende forhold. Det er disse menneskene som trenger hjelp nå, vi bør tenke på, ikke først og fremst om å vinne den faglige profesjonskampen som så åpenbart kommer til syne i debatten omkring borreliose.