– Brøggers arv er truet: Originalinteriør skal ut av Geologisk museum

Det sier Bjørn Vidar Johansen, som leder Museum for universitets- og vitenskapshistorie på UiO.

– Da dette museet ble opprettet i 2001, var mandatet fra Universitetsstyret klart: Å bidra til å bevare universitetets historie og skape større oppmerksomhet omkring de antikvariske bygningsmiljøene, påpeker han.

Johansen er kunsthistoriker og trolig den i landet som har arbeidet mest med Sinding-Larsens arkitektur. Tidligere hadde han selv ansvaret for produksjonen av utstillinger på Naturhistorisk museum.

– Den planlagte rehabiliteringen av Brøggers hus trengs sårt, og de faste utstillingene behøver uten tvil en kraftig fornyelse. Men Universitetet i Oslo gjør en stor feil om rehabiliteringen, som jeg tror alle hilser velkommen, også innebærer å fjerne store deler av det originale interiøret. I så fall er det snakk om et av de største tap av bygningsarv på universitetet noensinne.

Johansen viser til at Brøggers hus er enestående, ikke bare nasjonalt:

– Det finnes få eldre naturhistoriske museer – eller museer i Europa overhodet – der så mange funksjoner er intakte eller har bevart sitt hovedpreg siden det stod nytt: kontorer, utstillingssaler, undervisningsrom, vestibyler, trapperom og gallerier.

Noe helt nytt

Han mener at interiøret i Brøggers hus er blant de aller viktigste Universitetet i Oslo har skapt, fordi det representerte helt nye tenkemåter. Fram til da hadde normen blant naturhistoriske museer her i landet vært at hele samlingens mangfold burde vises fram for publikum, en slags åpen magasinløsning.

– Sommeren 1902 besøkte Sinding-Larsen selv, og professorene Brøgger, Wille, Collett og Schreiner mer enn femti museer i Europa, og kom tilbake med planene for museumsbygningene på Tøyen nesten klare: Flertallet blant dem ville ha separate utstillingssaler og egne studiesamlinger og magasiner hvor det skulle tilrettelegges spesielt for ulike funksjoner. I dag er det ingen som stiller spørsmål ved dette museumsprinsippet. Den gangen var det revolusjonerende. Universitetet gikk først og ga tyngde og legitimitet til denne måten å tenke museal formidling og samlingsfunksjoner på. Fordi Zoologisk museum ble fullstendig endret på sekstitallet, er Brøggers hus det eldste, monumentale eksempelet vi har i Norge på dette nye systemet, og derfor uhyre viktig museumshistorisk.

Brøgger sterkt involvert

Johansen forteller at han har funnet igjen hele Sinding-Larsens bygningsarkiv og dagbøker fra byggesaken.

– Det er fascinerende lesning. Hvert eneste areal er planlagt ned til minste detalj. De vitenskapelige ansatte, med Brøgger i spissen, var sterkt involvert i prosessen. Denne saken handler derfor også i høyeste grad om norsk, realfaglig vitenskapshistorie, poengterer han. De historiske dokumentene viser også hvor opptatt arkitekten var av kvaliteten på materialene. Treverket i brystninger, montre og veggfaste benker ble omhyggelig beiset, pusset og polert i mange omganger, slik at det skulle holde seg vakkert i lang tid.

– Og det har det gjort: Når vi åpner montrene i dag, lukter det fremdeles friskt treverk.

– Tapt for alltid

Johansen mener det er fullt mulig å greie begge deler; både bevare de antikvariske interiørene og samtidig skape noe helt nytt, moderne og interessant. Gamle montre kan også bygges om og tilpasses på reversible måter.

– Et strålende eksempel er Naturhistorisk museum i Paris, hvor en har greid å kombinere historien og den moderne teknologien og formidlingen på en fremragende måte, forteller han.

– Den nye teknologien gir oss jo helt nye muligheter til nettopp å kunne bevare det gamle.

Johansen forteller at Sinding-Larsen og det vitenskapelige personalet var bevisste på å sette av en tredjedel av salenes areal til fleksibelt område, hvor nye ting fritt kunne bygges opp.

– I bygningen er det også andre områder som opprinnelig ble beholdt uinnredet. Bare det er et kjempeareal som burde gi store muligheter. Ved bare å bevare første etasje, mener han at helheten i huset går tapt.

– Det er også andre etasje som er den mest verdifulle vitenskapshistorisk – for her er montre og fasiliteter skreddersydd for studiesamlingene plassert på gallerier over salene, sier han, og finner liten trøst i at utstillingsmontrene settes på lager.

– Er de først kommet ut av huset, er det grunn til å frykte at bygningsmiljøet i praksis vil være tapt. Det vil koste svært mye å tilbakeføre det. Og vernemyndighetene har heller ikke stilt krav til at så skal skje. Montrene er montert sammen eller bygd opp på stedet der de står, og utført i et nydelig håndverk. Mange er over fire meter lange, og for å få dem ut, må de etter alt å dømme deles opp. Lister må rives opp og overflatefinish går tapt. Og når montrene forsvinner, blir det også store hull i de originale panelene langs veggene. Om de noen gang blir satt tilbake igjen, er en nødt til å lappe og rekonstruere. Er det da snakk om et like autentisk interiør?

Har kommet UiO imøte

– Brøggers hus på Tøyen er et synlig uttrykk for etableringen av de vitenskapelige fagene i den unge nasjonen Norge, og er en viktig en del av universitetets egen historie. Men også som del av vår felles arkitektur- og stilhistorie, er denne bygningen svært betydningsfull, sier Hanna Geiran, seksjonssjef for bygningsvern og kulturmiljøfredninger hos Riksantikvaren, og ansvarlig for direktoratets deltakelse i ombyggings- og restaureringsprosjektet.

– Da huset ble bygd, var det topp moderne, med søyler, dragere og dekker i bærende betong, og som gjorde det mulig å lage slike store, luftige og fleksible utstillingsarealer som karakteriserer Brøggers hus. At arkitekten, Holger Sinding-Larsen, også hadde ansvaret for alle detaljer – han tegnet utstillingsmontre, skap, hylleseksjoner, lamper, dørhåndtak – gjør Brøggers hus til en spesielt flott og helthetlig bygning. Noen endringer ble gjort på sekstitallet, men i det store og hele har huset fått stå med alt sitt nydelige interiør i nesten hundre år, konstaterer Geiran.

I Landsverneplan fra 2006, som ligger ute på Riksantikvarens nettsider, og som omfatter all bevaringsverdig statlig eiendom, er plantegningene i første, andre og tredje etasje i Brøggers hus markert med blå skravur. Det betyr fredning av interiøret i disse etasjene.

– Det er mange og viktige grunner til at Brøggers hus er tatt med i Landsverneplanen. Men så har vi vært i en prosess hvor vi har valgt ut deler av bygningen for vern. I arbeidet med museumsbygninger og andre offentlige bygninger, må vi alltid se vern i forhold til bruk. Et viktig prinsipp for Riksantikvaren er å legge til rette for at institusjonene ikke må flytte ut av sine gamle hus, påpeker hun.

Geiran forteller at det har vært en lang vei å gå før partene kom fram til en løsning.

– Vi har jobbet for at større deler av det originale interiøret skulle bevares. Men universitetet selv har hele tiden hatt svært klare ønsker for nye utstillinger i andre etasje, og at arealene her måtte åpnes opp. Vi forstår at de som skal drive et museum må kunne fornye seg. Det er uansett positivt at det gamle interiøret i første etasje blir stående. Teknikk, solavskjerming, ikke minst universell tilgjengelighet, er en annen viktig side av denne saken.

Riksantikvaren konstaterer at utstillingsprinsipper endres over tid.

– Det vi helt sikkert vet, er at pendelen svinger fram og tilbake. Det som for oss framstår håpløst umoderne og utdatert, kan oppleves stikk motsatt om noen år. Det vi samtidig vet, er at når noe er fjernet og borte – eksemplene fra sekstitallet er mange – er det gjort for alltid. Vi har derfor stilt krav til at montrene i andre etasje ikke ødelegges, og til et prøveprosjekt for å finne en demonteringsmetode. Prosjektet er nå gjennomført, og utstillingsmontre skal lagres slik at det skal være mulig å rekonstruere dem senere.

Apollon har gjentatte ganger forsøkt å få riksantikvar Jørn Holme til å svare på hvordan fredning lar seg forene med å flytte ut store deler av det originale interiøret. Da vi til sist fikk kontakt, sa han dette:

– Vi freder ikke et museum for at museet skal bli det museet det alltid har vært. Vi må frede slik at museer har utviklingsmuligheter. I Brøggers hus har vi funnet en løsning: Én etasje bevares, mens de øvrige kan modernisers for å møte nye utstillingsbehov.