Kristne i Betlehem kjemper for å bli

Stor utflytting kombinert med lave fødselstall og stadig flere eldre, gjør at de kristne nå bare utgjør vel én prosent av befolkningen i de okkuperte palestinske områdene: Vestbredden, Gaza og Øst-Jerusalem. Her driver de lokale kristne skoler, helseklinikker og kultursentre. Men hvor lenge?

– Når de kristne palestinerne blir borte, er det del av et større problem. De har alltid hatt betydelig innflytelse i samfunnet – og langt større enn antallet skulle tilsi, både økonomisk, politisk og sosialt. Nå ser mange av dem ikke lenger noen framtid for seg og sine i landet der de er født, påpeker Bård Kårtveit, som er forsker ved Institutt for kulturstudier og orientalske språk på Universitetet i Oslo.

Det er mange kirkesamfunn på Vestbredden, de største er den gresk-ortodokse kirken og den romersk-katolske kirken, hvor til sammen 70 prosent av de kristne palestinerne hører til.

– De evangelisk-lutherske kirkesamfunnene er små, men har en særlig viktig stilling i mange lokalsamfunn: Blant annet er skolene de driver, svært anerkjente; hit sender også muslimene barna sine. Disse kirkene har dessuten ledere som tør å være frittalende.

Betlehem

Kårtveit er antropolog og har spesielt undersøkt situasjonen for de kristne som lever i det som bokstavelig talt er kristendommens vugge: Betlehem. Gjennom historien har det kristne nærværet her alltid vært sterkt: I 1948, da den israelske staten ble proklamert, utgjorde de kristne vel 80 prosent av befolkningen. I dag er de en minoritet – som stadig blir mindre.

I høst kom Kårtveit ut med boken: Dilemmas of Attachment. Identity and Belonging among Palestinian Christians, basert på feltarbeid og mange samtaler med kristne i det området som kalles «det kristne triangelet»: Betlehem og de tilgrensende landsbyene Beit Jalla og Beit Sahour. Omkring to tredjedeler av den kristne befolkningen på Vestbredden, som nå teller om lag 22 000, bor her. Hvert år forlater rundt ett tusen av dem sine hjem og sine nabolag.

– Hvorfor reiser de?

– Det vil alltid være en totalitet i situasjonen en lever i, som til sist avgjør om en blir eller velger å bryte opp og flytte til et annet land. Kristne palestinere er generelt noe mer sosialt liberale enn deres muslimske naboer. I Betlehem driver kristne arabere kafeer og restauranter hvor det serveres øl og vin, og butikker hvor det selges svinekjøtt. Kristne jeg har snakket med, er bekymret over støtten som en del av deres muslimske naboer gir Hamas og andre islamistiske bevegelser, og urolige for at det skal oppstå et konservativt, kulturelt klima der de ikke lenger kan leve det livet de ønsker – som å ha samvær på tvers av kjønnene på offentlige steder eller nyte alkohol, slik det allerede langt på vei er umulig å gjøre nord på Vestbredden og i Gaza, forteller forskeren.

Han understreker at det likevel er de små kristne samfunnene utenom Betlehem som kjenner presset sterkest: – Kristne samfunn spredt utover på Vestbredden er nødt til å tilpasse seg på en helt annen måte enn før. De kristne er ikke bare blitt færre i antall, men de utgjør også en stadig mindre del av lokalbefolkningen og opplever derfor situasjonen som akutt sårbar: Tar befolkningen der de bor til seg militante, islamistiske ideer, er de helt forsvarsløse.

Okkupasjonen

Kårtveit forteller at de kristne likevel er tilbakeholdne med å uttrykke sine bekymringer offentlig. De ønsker ikke at israelske myndigheter skal bruke disse bekymringene til å ta oppmerksomheten bort fra okkupasjonen.

– For det er ingen tvil, sier antropologen, som har snakket med svært mange: Den største belastningen og det som framfor alt driver de kristne ut av landet, er den israelske okkupasjonen og de sosiale og økonomiske følgene av den – ikke minst for dem som bor i og omkring Betlehem, poengterer han.

I 2002 startet byggingen av muren som skulle gi israelere trygghet gjennom å sørge for total atskillelse mellom de to folkene. Den er nå blitt om lag 700 kilometer lang, mens den såkalte grønne linjen, som er den formelle grensen mellom Israel og et framtidig Palestina, til sammenlikning er 315 kilometer lang. Muren bukter seg nemlig mange steder som en slange innenfor området som tilhører den palestinske Vestbredden, som i Betlehem. Fra 2002 og de nærmeste årene forlot 3000 kristne dette området hvert år.

– Muren er bygd i bue rundt byen og skiller tusener av palestinere fra jordbrukslandet deres. Det meste av jorda som er konfiskert i dette området, tilhørte kristne familier. Landsbyen Beit Jalla mistet halvparten av landområdene sine dels til muren, dels til jødiske bosettinger, forteller antropologen.

Ødelagt økonomi

Muren svinger innom den nordlige delen av Betlehem, slik at det skapes en korridor gjennom palestinsk land fra Jerusalem til det som skal være graven til Rakel (gift med Jakob og mor til Josef og Benjamin). Alle som bor i dette området, de fleste kristne, har dermed den åtte meter høye muren mellom seg og sentrum av byen der Fødselskirken står, bygd over grotten som etter tradisjonen er stedet der Jesus ble født.

– Økonomien er i stor grad basert på turistnæringen, bygd opp omkring Betlehems bibelske arv. Her har det vært et yrende liv: Kirker, kafeer, butikker og hoteller har vært fulle av turister og pilegrimer. Men da israelerne under den andre intifadaen isolerte Betlehem fra Israel, endret dette seg helt. Det var de kristne som fikk lide for det, for turisme og produksjon og salg av suvenirer var deres viktigste næringsvei. Muren ble bygd tvers igjennom det viktigste handlestrøket i Betlehem og avskar byen fra Jerusalem. Dette bidro til at turistnæringen – som Betlehem er avhengig av – ble lagt død i flere år, forteller Kårtveit. Han minner om at palestinere flest ikke har tillatelse til å reise. – Er du kristen palestiner og bor i Betlehem, kan du ikke reise til Gravkirken i Jerusalem for å ta del i kristne høytidsfeiringer uten en spesiell én dags reisetillatelse som gis til et begrenset antall søkere hvert år.

Kristus på kontrollposten

Lenge var de kristne forsiktige med å kritisere staten Israels politikk. Men de siste 30 årene har de palestinske kirkene tatt aktivt del i den politiske kampen for palestinsk selvstendighet. I 2009 undertegnet palestinske kirkeledere en felles erklæring kjent som Kairos-dokumentet, hvor de i klare ord fordømmer Israels okkupasjon av de palestinske områdene. En nyere utvikling er at også evangeliske menigheter blant palestinerne engasjerer seg politisk.

– Dette er små menigheter som siden 1950-tallet er etablert med amerikansk og britisk støtte. Disse menighetene har lenge vært uglesett blant andre kristne palestinere; beskyldt for å stjele medlemmer fra andre kirkesamfunn og mistenkt for å forkynne en kristen teologi som støtter en jødisk rett til Palestina, påpeker forskeren.

Som et svar på disse mistankene, har evangeliske menigheter de siste årene arrangert en konferanse i Betlehem, Christ at the Checkpoint. På sjekkpunkter omkring på hele Vestbredden kontrollerer væpnede israelske soldater alle som passerer.

Invitert fra USA

– Til disse konferansene har menighetene invitert konservative, evangeliske kirkeledere fra ‘bibelbeltet’ i USA: Midtvesten og Sørstatene. Hensikten er å gi amerikanerne innblikk i den virkelighet de lever i som kristne i Palestina. Møtene har gjort inntrykk og bidratt til at evangeliske ledere i USA nå har begynt å stille spørsmål ved sin egen, tradisjonelt sterke støtte til Israel i konflikten med palestinerne. Dette skaper uro hos israelske myndigheter, som har hatt sine sterkeste og mest trofaste støttespillere nettopp blant de konservative kirkesamfunnene i USA.