Kirsten Kjelsberg Osen avslørte hørselens hemmeligheter

– Som nykommer i anatomisk forskning på sekstitallet, fikk jeg i oppgave å kartlegge nerveforbindelsene fra cochleariskjernene, eller hørselskjernene, og videre oppover i hjernestammen.

Det forteller professor emeritus Kirsten Kjelsberg Osen på Seksjon for anatomi, Universitetet i Oslo.

Cochlea er latin for ‘sneglehuset’. Det er den delen av det indre øret hvor lyd blir omgjort til elektriske signaler. Signaler går fra hårcellene i cochlea over på nervefibre i cochlearisnerve, og videre til cochleariskjernene – en samling celler som bearbeider sanseinformasjon fra øret.

Et mysterium

Cochleariskjernene ligger der hørselsnerven kommer inn til hjernen, og er vridd på en måte som gjør dem vanskelig å forstå.

– Jeg fant fort ut at kartleggingsoppgaven jeg hadde fått, var umulig uten å vite mer om hvordan cochleariskjernene er bygd opp. Ja, for på den tiden var dette dårlig kjent. Derfor satte jeg i gang med å studere cellefargete snitt av cochleariskjernene hos katt i mikroskopet, forteller Osen.

Bildet som da tegnet seg, var ganske forvirrende.

– Hvordan skulle jeg forstå cochleariskjernene ut fra det jeg så?

Hun fant et mønster

På den tiden underviste hun medisinerstudenter i histologi, altså vevslære.

– Studentene var nødt til å tegne det de så i mikroskopet, og jeg tenkte: Det kan jeg også gjøre. Jeg satte meg derfor ned og tegnet celler i alle deler av cochleariskjernene.

Dermed steg et mønster fram. Osen forstod at nervecellene i cochleariskjernene kunne klassifiseres i grupper.

– Det var et tidkrevende arbeid, men etter hvert ble det tydelig at cellene kunne deles i ni ulike typer med forskjellig lokalisering, forteller hun.

Forskeren beskrev hørselskjernenes struktur og de typene nerveceller som er der, på en måte som lettet forståelsen, og som nå brukes av alle som forsker på hørselsbanene.

– Systemet jeg kom fram til, ble en nøkkel som åpnet for et skred av nye studier.

Døve kan høre

Disse studiene har langt på vei bekreftet Kirsten Kjelsberg Osens inndeling og hennes hypotese – nemlig at hver celletype analyserer sin spesielle egenskap ved lyden, som tonehøyde, styrke, varighet og lydens lokalisering.

Ett eksempel på en viktig praktisk følge av de videre undersøkelsene, er at døve nå kan høre ved hjelp av elektroder plassert i cochlea eller langs hørselsbanene.

Apollon: Stillheten er brutt for alltid: I dag kan døve barn høre