Hydro i regnskogen: Først rasere, så rekonstruere

Regnskogen i Amazonas har brukt millioner av år på å skape verdens rikeste artsmangfold. Hydro skal greie det «så raskt og effektivt som mulig». De får hjelp av Universitetet i Oslo.

GRUVE: Hydro henter ut bauksitten. Foto: Lars Ove Hansen, UiO

Først hogges trærne. Noen er gamle og gigantiske, de kan ha stått der siden Colombus’ tid. Så fjernes alt annet levende. Busker, planter, blomster. Sopp, moser, lav. Alle slags insekter og småkryp ryker i samme slengen. Større dyr løper unna, mens andre tar til vingene når bulldoserne kommer.

Deretter skal matjorda bort med alle sine mikroorganismer, frø og spirer – og muligheter for liv vi kanskje ikke kjenner. Så ytterligere 10-12 meter ned. Enorme masser av leire og stein må vekk før den rødfargete bauksitten endelig kommer fram i dagen.

Verdens største

I Paragominas i delstaten Pará, i det nordvestlige hjørnet av Brasil ligger en av verdens største bauksittgruver. Den sikret Hydro seg i 2011, da de overtok aluminiumvirksomheten til det brasilianske gruveselskapet Vale, i det som var det største oppkjøpet noe norsk selskap har gjort i utlandet. Tilgangen til råstoff er nå sikret i hundre år framover, erklærte Hydro da avtalen var i boks.

Hogstmaskinene og bulldoserne jobber hver dag i de seks månedene det ikke er regntid, fra mai til november. I løpet av denne tiden blir fire-fem nye kvadratkilometer med skog borte. Det tilsvarer omtrent 600 fotballbaner.

Dyrene som flykter, har ikke mange steder å gå. I denne delen av Amazonas er områdene oppstykket; beiteområder for kveg og produksjon av soya og mais har gjort leveområdene stadig mindre. Tidligere ble det drevet hogst i regnskogen. Den helt urørte skogen utgjør en mindre del av områdene som Hydro eier.

10-15 METER UNDER BAKKEN: Bauksitten ligger i horisontale lag. Foto: Hydro

Fram til 2010 var Paragominas svartelistet av brasilianske myndigheter. I kommunen, på størrelse med Hedmark fylke, gikk nemlig avskogingen fortere enn nesten noe annet sted i hele Amazonas. Men så snudde det. Kommunen reduserte avskogingen og degraderingen med over 90 prosent. I dag hogger ingen mer regnskog i Paragominas enn Hydro.

Har aldri før vært gjort

Regntiden er i gang. Duren fra bulldoserne, gravemaskinene og lastebilene har stilnet. Bauksitten er tatt ut. Gigantiske mengder er knust, blandet med vann og sendt gjennom en 250 kilometer lang rørledning nordover til byen Barcarena. Der eier Hydro verdens største aluminiumsraffineri, Alunorte.

For å få konsesjon til å utvinne bauksitt i Paragominas, er Hydro pålagt av myndighetene i Brasil å redusere skadene på livet i regnskogen og tilbakeføre den opprinnelige vegetasjonen.

Arbeidet er i gang. Først blir ti-tolv dybdemetere med masse fylt på. Så blir de verdifulle 15–50 centimeterne med matjord lagt tilbake på toppen. Men hvordan få det til å gro? Hvordan skape tomme jordarealer om til en grønn oase – et sted for dyr og planter som levde der før maskinene kom?

Ingen har tidligere forsøkt å gjenskape regnskog i samme skala som Hydro nå prøver å få til. Spørsmålene er mange, svarene foreløpig få.  

KOMPLEKST: – Det foregår uendelig mange interaksjoner mellom panter og dyr, sier Fridtjof Mehlum. Foto: Ola Sæther

Ja til samarbeid

– Initiativet kom fra Hydro, forteller Fridtjof Mehlum. Han var forskningsleder på Naturhistorisk museum ved Universitetet i Oslo da telefonen kom en vårdag i 2012 med forespørselen: Ønsker dere å bli med i et forskningssamarbeid i Brasil?

– Ja, tenkte jeg. Mange av forskerne våre er interessert i tropiske områder.

– Biodiversiteten i regnskogen i Amazonas er enorm, og kunnskapshullene våre nesten like store.

– Nå kunne vi få tilgang til disse områdene og få finansiert viktige prosjekter. Hydro får også noe tilbake: Kunnskap som de kan bruke når de skal forvalte områdene sine. En dobbel gevinst, altså.

Norge–Brasil

Hydro ønsket også brasilianske institusjoner med på laget, og snart var det føderale universitetet i Pará, det føderale rurale universitetet i Amazonas og Emilio Goeldi-museet i Belém inkludert i samarbeidet. Alle ligger relativt nær gruveområdet i Paragominas.

BAUKSITTEN er tatt ut og massene med leire og stein er lagt tilbake – med litt matjord strødd på toppen. Foto: Fridtjof Mehulm

– Høsten 2013 ble Biodiversity Research Consortium Brazil–Norway (BRC) opprettet, og vi satte i gang. I prosjektet forsker vi på Naturhistorisk museum på sopp, lav, insekter og pattedyr. De brasilianske partnerne forsker på et bredere spekter av tema innen botanikk og zoologi, jordkvalitet, biomasse og klimagassutslipp, forteller Mehlum, som leder BRCs forskningskomité.

Konsortiet styres fra et sekretariat på Naturhistorisk museum. Samfunnsgeograf Torkjell Leira var koordinator for prosjektet i 4 1/2 år, inntil i fjor høst. Han gir et bilde av området Hydro har kjøpt. Arealene der all vegetasjon skal bort for å drive gruve, er store.

– Eiendommen omfatter både regnskog og tidligere beiteland og er på størrelse med indre Oslofjord. Fra øst til vest er det som fra Sandvika til Kolbotn, mens nordover strekker eiendommen seg nesten som til Lillestrøm.

Hydros miljøsjef

Det var visepresident og miljøsjef i Hydro, Bernt Malme, som ringte Mehlum på museet. Etter oppkjøpet av Vales aluminiumsvirksomhet i 2011 rådet norske og brasilianske fageksperter Hydro å etablere et forskningsbasert rehabiliteringsprogram. Hydro fikk også anbefalt å få gruveområdene tilbake til noe som er så nær som overhodet mulig de naturforholdene og den biodiversiteten som eksisterte før inngrepet.

FRØ sås i store drivhus. Etter hvert settes plantene ut i gruveområdet. Vil de greie seg? Foto: Hydro

– Hydro var enig, sier Malme. – Vi satte oss så ned og vurderte hvilket norsk fagmiljø som best kunne hjelpe til med å realisere ambisjonen. Valget falt på Naturhistorisk museum som har integritet og et høyt faglig nivå, og som dessuten har forbindelser til Brasil, påpeker han.

Så, allerede i fem år har forskere fra Universitetet i Oslo reist til Brasil for å bidra til Hydros prosjekt: å gjenplante regnskogen i Paragominas.

Tester tre metoder

For å skaffe bedre oversikt over artsmangfoldet før skogen hogges, og også hva som skjer når en skal forsøke å lage en ny, har forskere i flere år testet ut tre forskjellige restaureringsmetoder for å finne den mest effektive: 

  • Naturlig gjenvekst: lar naturen ordne opp på egen hånd.
  • Utplanting: 70–80 nøye utvalgte arter av trær fordeles utover arealet.
  • «Nukleasjon»: Mindre hauger med gamle røtter, greiner, kvist og kvas legges ut over området. Inne i hver haug plantes små trær med røttene i jord. Ujevn fordeling av matjord skal fange regnvann og skape et mer levende plantefelt, med større muligheter for insekter og andre småkryp.
NULL-VISJON: Konsernsjef Svein Richard Brandtzæg har høye ambisjoner: Null netto tap av biodiversitet. Foto: NTB Scanpix

Overvåker plantefeltene

Forskerne er ennå ikke sikre på hvilken av metodene som er best. Derfor holdes områdene under nøye oppsyn. Det er ikke mulig å undersøke alle dyr og planter, derfor plukker de ut noen indikatorarter. Disse bruker forskerne for å påvise om biodiversiteten i områdene med nyplantet skog, går mot samme biodiversitet som i regnskogen.

– Vi er avhengige av gode måter å overvåke på. Da må vi velge ut grupper av arter som gjør det mulig å finne en klar tendens, sier Fridtjof Mehlum.

Han minner om hvilket stort og komplekst system regnskogen er.  

– Det foregår uendelig mange interaksjoner mellom panter og dyr. Mange plantearter er for eksempel avhengige av at et insekt, en kolibri eller en flaggermus flyr fra plante til plante og sprer pollen. Eller at en fugl eller et pattedyr spiser frukt og sprer frøene på den måten. Selv om de yngste gjenplantingsfeltene til Hydro ennå likner mer på savanne enn skog, ser vi jo at trærne vokser seg store etter hvert. Men å rekonstruere næringskjeder og samspill? Det er noe annet.

UTPLANTING: Her forsøker skogen å komme tilbake i gruveområdet til Hydro. Foto: Jenni Nordén

For å kunne følge med på om utviklingen går rett vei, må forskerne vite hvordan koblingene mellom ulike arter er, og hva slags krav de enkelte artene stiller til sine livsbetingelser.

– For å kunne påvise endringer sikkert må vi bruke plante- og dyresamfunn som representerer de forskjellige utviklingsstadiene mot den ferdige regnskogen. Artene vi velger ut, må samtidig være så tallrike at vi får stort nok materiale. Materialet skal nemlig behandles statistisk.  

Mangel på matjord

En viktig del av forskningen dreier seg om jord. Matjorda som inneholder verdifulle mikroorganismer og frø, må behandles slik at den kan gjenbrukes når dagbruddet lukkes og skogen gjenreises.

 – Gjenplantingsområdene kunne trenge et tykkere lag matjord. Men det er mangel på jord, og det å lage ny er vanskelig. Vi ser at det mange steder er for tørt og hardt til at røttene greier å trenge ned, for det er lite skygge og mangel på fuktighet i tørketiden i det åpne landskapet, påpeker Mehlum.

For å få mangfoldet tilbake, er tilgangen på frø avgjørende. Det må være nok frø, utvalget må være variert nok. For alle gjenopprettingsmetodene er det utfordringer med å finne frø og frøplanter av høy kvalitet. Det finnes bare to mindre frøselskaper i området, derfor har Hydro Brasil satt i gang en liten planteskole inne på området, der et titalls ulike regnskogstrær dyrkes og senere skal plantes ut i prøvefeltene.

Hvor lang tid?

Er det mulig å få regnskogen tilbake med alt sitt mangfold? Hydro mener de ligger godt an. Selskapet har uttalt at rehabiliteringsgapet de overtok da de kjøpte gruveområdet, skal tas igjen innen 2020. Ifølge miljøsjef Bern Malme i Hydro, går alt etter planen.

– Vi er i rute med målet om å gjenplante det vi faktisk graver ut.

– Veier og annen infrastruktur må vi riktignok gjenplante seinere, nyanserer han. 

Det er likevel uklart i hvilken grad Hydro mener de har oversikt over artsmangfoldet i skogen før de hogger den. Malme forteller at Hydro bygger på aluminiumsselskapet Vale sin kartlegging fra 2006, da gruva ble etablert, og på den norsk-brasilianske ekspertgruppen sin vurdering fra 2011.

– Det er dessuten gjort en uavhengig og helhetlig vurdering av hvilke arter som var lite kartlagt, som en del av BRC sitt grunnlag for å prioritere forskningsprosjekter. Denne gjennomgangen har blant annet vært benyttet som grunnlag for å prioritere prosjekter, slik at vi får kartlagt artsmangfoldet mer fullstendig, presiserer Malme.

Kanskje 500 år

Fridtjof Mehlum er mer pessimistisk. 

– Å oppnå samme biomasse som før, det vil si den totale vekten av alle levende organismer, er det første vi kan håpe på. Det tar kanskje 50 år. Men da er det snakk om en annen og langt fattigere sammensetning av arter enn i regnskogen.

– Det å få tilbake det opprinnelige mangfoldet av trær, planter og dyr kan ta 100 år. Eller 500 år. Vi vet ikke.

– Er Hydro vel optimistiske når det gjelder å gjenskape regnskogen?

– Ja, om vi hører på det selskapet uttaler til pressen. Leser vi Hydros miljømål, ser vi at de er ganske ambisiøse. Om de klarer å etterleve dem, er en annen sak. Hydro må forholde seg til 20-30 ulike miljøreguleringer, statlige og delstatlige, for å få lov til å drive virksomheten sin i gruva, for eksempel knyttet til utslipp og forurensning. De sier at de vil gjenplante like mye som de ødelegger. Men vi blir litt lurt. For den skogen Hydro hogger ned, er ikke den samme som kommer opp. Det tar tid å lage regnskog.

GIFTIG OVERSVØMMELSE: I dette gigantiske bassenget lagres rødslam – en jernrik, rød gjørme, som er sterkt basisk.  For hvert kilo aluminiummetall, produseres det samtidig mer enn to kilo rødslam.  Foto: Pedrosa Neto/Amazônia Real

– Ikke oppdragsforsking

 – Gir universitetet legitimitet til et prosjekt som påfører naturen enorm skade?

– Vi er oppmerksomme på faren. Men det er kanskje alltid en risiko når forskningsmiljøer er engasjert av industrien. Det er viktig å huske at et statlig finansiert universitet skal gjøre samfunnet tjenester. Her er det altså et selskap hvor staten er største eier, som gjør mange ting som ikke er bra for miljøet. Om vi kan bidra til at miljøfotavtrykket blir mindre, er det bra, sier Mehlum.

– Men vi må passe på så vi ikke blir konsulenter for Hydro. Prosjektene våre er ikke oppdragsforskning. Lønna får vi fra Universitetet i Oslo.

– Vi er uavhengige forskere, og resultatene skal vi publisere fritt. Å hjelpe Hydro har aldri vært vårt primære mål.

– Bli enda bedre

Det norsk-brasilianske forskningssamarbeidet har pågått i flere år, og arbeidet har båret frukter. Bernt Malme mener Hydro kan nyttiggjøre seg kunnskapen.

– En av de viktigste utfordringene for oss framover, blir nettopp å trekke ut relevante og viktige resultater, erfaringer og råd fra alle forskningsprosjektene.

– Disse skal vi så inkorporere i rehabiliteringsarbeidet, så vi blir enda bedre, forsikrer miljøsjefen.

Av Trine Nickelsen
Publisert 30. apr. 2019 08:01 - Sist endret 6. mai 2019 16:00
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere